Krøllete griffin (Grifola frondosa)
Systematikk:- Avdeling: Basidiomycota (Basidiomycetes)
- Underavdeling: Agaricomycotina
- Klasse: Agaricomycetes (Agaricomycetes)
- Underklasse: Incertae sedis (udefinert)
- Bestilling: Polyporales
- Familie: Meripilaceae (Meripilaceae)
- Slekt: Grifola
- Utsikt: Grifola frondosa
- Andre navn på soppen:
- Sopp ram
Andre navn:
Sopp ram
Tinder sopp
- Meitake (maitake)
- Dansende sopp
- Tinder sopp
Krøllete griffin (lat. Grifola frondosa) Er en spiselig sopp, en art av Grifola-slekten av familien Fomitopsidaceae.
Fruktkropp:
Krøllete griffin, ikke uten grunn også kalt en ramsopp, er et tett busket aggregat av "pseudo-cap"-sopp, med ganske tydelige ben, som blir til bladformede eller tungeformede hetter. "Bein" er lyse, "caps" er mørkere i kantene, lysere i midten. Det generelle fargespekteret er fra grå-grønnlig til grå-rosa, avhengig av alder og belysning. Undersiden av "hettene" og den øvre delen av "bena" er dekket med et fint rørformet sporebærende lag. Massen er hvit, ganske sprø, har en interessant nøtteaktig lukt og smak.
Sporebærende lag:
Finporøs, hvit, sterkt synkende til "stilken".
Sporepulver:
Hvit.
Spredning:
Krøllete griffin finnes i Den russiske føderasjonens røde bok, og vokser ganske sjelden og ikke årlig på stubber av bredbladede trær (oftere - eik, lønn, åpenbart - og linder), så vel som ved foten av levende trær, men dette er enda mindre vanlig. Kan sees fra midten av august til midten av september.
Lignende arter:
En værsopp kalles minst tre typer sopp som ikke er veldig like hverandre. En beslektet griffingriffin (Grifola umbelata), som vokser under omtrent samme forhold og med samme frekvens, er et aggregat av små læraktige hetter med en relativt rund form. Sparassis crispa, eller den såkalte soppkålen, er en kule av gulbeige gjennombrune "blader" og vokser på rester av bartrær. Vekstformatet (et stort aggregat, hvorav fragmenter kan deles inn i ben og hetter med ulik grad av konvensjon), så vel som sjeldenhet, forener alle disse artene. Sannsynligvis hadde folk rett og slett ikke mulighet til å bli bedre kjent med disse artene, sammenligne og gi forskjellige navn. Og så - på ett år tjente en paraplygriffin som en soppsau, i et annet - krøllet sparassis ...
Spisbarhet:
En særegen nøttesmak - for en amatør. Ramsoppen likte jeg mest av alt stuet i rømme, den er så som så syltet. Men på denne tolkningen insisterer jeg, som de sier, ikke.
Notater
Alle har sin egen ramsopp. På rallyet i Makhra behandlet Andrei Bogdanov alle med en syltet sauesopp, som, det ser ut til, var Grifola umbelata. (Forresten, min i syltet form kom mye dårligere ut, selv om, slik det virker for meg, dette ikke lenger er et spørsmål om sopp.) Gammel litteratur foretrekker å kalle krøllet sparassis for en vær (ser det ut til). Generelt har alle sine egne; som regel står den gjennomsnittlige personen neppe overfor to eller tre kandidater til rollen som en værsopp i livet sitt (for ikke å snakke om i en sesong). Så alle har rett.
Jeg møtte væren min for første gang i samme 2003. Nord i Tsjernozem-regionen, selve stedene der den berømte Tula Zaseki passerte for 300 år siden, og forsvarte Moskva fra en tyrker og en tatar, en bisarr - etter Moskva-standarder - lindeskog (som en furuskog, bare i stedet for furu - lind trær, underskog til midjen, en skog på samme tid og tykk og gjennomsiktig), en opptråkket sti ... Det faktum at "noe sitter" på stubben nær stien kunne sees langveis fra. Der satt en stor krøllete ting, omgitt av et ærbødig følge av mitzener og mursteinsrøde pseudo-gutter. Soppvær! Et sekund er nok til å si dette navnet til deg selv.
Akk, det første møtet var flyktig.Væren (eller rettere sagt, værene - to massive skjøter på en stubbe) fikk ikke fotografere seg selv på grunn av dårlig belysning og yrende regn, men de ba ikke om en kurv på grunn av deres sjeldenhet. Dagen etter, i stedet for værer, var det bare ynkelige partier som var synlige på stubben. Og det er tross alt ikke så mye folk her, og bare rene lokale menn går den stien til trelastindustrien fem kilometer unna ... men slik ble det.
Det neste året gledet meg selvfølgelig ikke med noe. «Sjelden, ikke årlig,» ville jeg skrevet og inspisert en kjent stubbe, hvis jeg i det hele tatt hadde ført noen notater. Men i 2005 fant jeg på samme sted og samtidig to store og søte værsopper. Hva jeg egentlig snakker om. Det er imidlertid synd at det neppe vil være mulig å legge inn nye bilder på denne siden før høsten 2007 ...
